HISTORIE       Til startsiden Opprettelsen av stasjonen    Misje rederi    

  FN WMO (World Meteorological Organization.)   DET INTERNASJONALE VÆRSKIPSSAMARBEIDET.

Franskmennene var ute med et værskip i Nordatlanteren allerede i 1938. Her de første værballongtypene fra den gang.Samlet flåte av værskip opprettet etter værkonferansen i Dublin og London 1946. I dag er det kun Stasjon Mike som er operativ.Først ut med værskip i Nord-Atlanteren var franskmennene.
I 1938 ble lastebåten "Carimare" utrustet og stasjonert. Så kom tyskerne like etter med flere fartøyer. Hensikten med stasjonene var å trygge flytrafikken over havet.
Det er som oftest i havområdene de kraftigste og mest ødeleggende uværene oppstår. For å kunne fange opp denne aktiviteten på et så tidlig stadium som mulig må en ha værobservasjoner fra havområdene og oppover i atmosfæren. I årene etter krigen var et nytt observasjonssystem - radiosondene - godt utviklet. Disse sondene er i stand til å måle temperatur, fuktighet og vind fra forskjellige nivåer i atmosfæren. Den sivile flytrafikken over Nord-Atlanteren økte kraftig i årene etter 2.verdenskrig, noe som førte til krav om regelmessige observasjoner i gitte
atmosfæriske lag, samt behovet for redning av fly og skip ved havari og til navigasjonshjelp.

 I 1948 førte alt dette til at Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen (ICAO) - tok ansvar for opprettelsen av 13 skip plassert i Nord-Atlanteren. Stasjon "M" (MIKE) var en av disse.

Kostnadene ved driften av værskipene ble delt etter hvert lands relative interesse i den sivile luftfarten over Atlanterhavet og ble i 1946 beregnet til årlig utgifter på til sammen 50 - 100 millioner dollar. Så det var gigantiske beløp det var snakk om. Fordelingen av utgiftene ble slik at U.S.A  tok ansvar for drift av 8 stasjoner, hvorav 1 sammen med Canada. Storbritannia skulle stå for 2. Frankrike 1, Belgia og Nederland for driften av 1 stasjon sammen. Problemet var den 13 stasjonen, nemlig "M" som den eneste på øst lengdegrad. Det skulle bli Sverige, Norge og Storbritannia som skulle dele utgiftene ved denne.

Luftfartens behov for værskip har siden avtatt, men behovet for forsatte målinger ble ivaretatt av det internasjonale meteorologiske samfunn. I 1974 overtok (WMO) World Meteorological Organization driften av 4 gjenværende stasjoner. Den internasjonale værskipsavtalen ble i 1990 avviklet, og bare Storbritannia, Sverige og  Norge stod for opprettholdelse av 2 stasjoner. "LIMA" vest av Skottland og "MIKE" i Norskehavet. På midten av 90-årene ble stasjon "LIMA" avviklet og det er nå bare stasjon "MIKE" igjen. På en konferanse i Paris 1997 ble lansert et nytt program (CLIVAR) for klimaforskning der nytteverdien av stasjon "M" er spesielt framhevet. Oppgavene på stasjon "M" er i dag blitt mer omfattende enn bare værobservasjoner på grunn av forskning på utslipp av klimagasser og hva de gjør med miljøet i atmosfæren og i dyphavet. Hva disse målingene innebærer skal vi komme nærmere inn på.

 

 

 

OPPRETTELSEN AV STASJON "M"

Den engelske korvetten "Polarfront I"               Kaptein I. Hanestad fører i 1948 "PolarfrontI" hjem fra Chatham.              "PolarfrontII"

 

"Cumulus" i Bergen. Håkonshallen i bakgrunnen"Polarfront" ved et sjeldent kaibesøk i Måløy9 juni 1948 gikk "Polarfront 1" fra kai i Bergen med en besetning på 48 mann. Destinasjonen var den nylig opprettede meteorologiske stasjonen "M" på N60˚00́  E002˚00́   ute i Norskehavet. Skipet var det første til å bemanne stasjonen som var en av 13 værskipsstasjoner - opprettet i forskjellige posisjoner i Nordatlanteren - og drevet av ICAO fram til 1974, da WMO overtar ansvaret for driften.


Den norske stat hadde gått til innkjøp av to eldre engelske korvetter- av Flower klassen - og utrustet dem for tjeneste som værskip. Fregatten som skulle avløse "Polarfront 1" annenhver måned fikk navnet "Polarfront II". Begge skipene hadde Bergen som base og var i tjeneste fram til 1976 da de ble erstattet med den nåværende "Polarfront" samt det nederlandske fartøyet "Cumulus". Bergen var fremdeles base for "Polarfront", mens "Cumulus" gikk ut fra Holland.


Samspillet mellom de to fartøyene holdt fram til 1981, da "Polarfront" tok over tjenesten alene og fikk Kristiansund som base. I 2003 ble denne flyttet til Ålesund hvor skipet anløper hvert 28 døgn.
 

I begynnelsen var det forruten fartøyenes faste bemanning av sjøfolk, ansatt 1 sjefmeteorolog, 2meteorologfullmektiger og 4 meteorologassistenter. ICAO hadde sett opp et rutineprogram for meteorologiske observasjoner som var felles for alle værskip. Dette bestod av observasjoner fra dekk og aerologiske observasjoner.

  Dekksobservasjonene såkalte SYNOP, tok for seg lufttrykk, luft og sjøtemperatur samt synsvidde, skytyper, bølgehøyder og nedbør på stasjonen. Aerologiske observasjoner ble utført ved å sende opp ballonger,  som fylt med hydrogengass og påmontert små radiosendere ble sendt opp i atmosfæren til ca 25-30.000 meter.

 
Radiosenderne var utstyrt med instrumenter for måling av temperatur, fuktighet og lufttrykk på sin ferd oppover i atmosfæren. Allerede på planleggingsstadiet ble det besluttet at samtlige værskip også skulle gjøre nytte for seg i oseanografisk forskning, men mangel på penger skrinla disse planene.

I Norge derimot, gikk en gruppe på tre personer i gang med å få satt i gang et slikt prosjekt allerede fra starten av på "M". Disse tre var professor Håkon Mosby ved Geofysisk institutt i Bergen, dr. Jens Eggvin ved Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt, også i Bergen, og til slutt professor Johan T Ruud ved Universitetets biologiske laboratorium og Statens institutt for hvalforskning i Oslo. Alt i 1949 ble det av staten sikret midler til dette rutineprogrammet, og som fremdeles er i gang nå 60 år etter. Disse målingene er unike i verdenssammenheng, og innebærer bl.a. den lengste uavbrutte serie målinger fra dyphavet i en fast posisjon. Et materiale som er gull verdt ved studiet av klimavariasjoner og påvirkningen på miljøet fra utslipp av klimagasser.
I 1981 startet værskipet med innsamling av luftprøver for USAs meteorologiske institutts klimalaboratorium (NOAA). Stasjon "M" inngår med dette i et globalt nett av nøye utvalgte steder som tar slike målinger langt unna kildene som skaper forurensing. September 2006 gikk "Polarfront" ut fra Måløy med nytt utstyr montert for måling av "De fire flukser". Dette er et prosjekt dekket av britiske forskere for undersøkelser av "Luft/Sjø og den gjensidige påvirkning". Prosjektet har en forløpelig varighet på 3 år.
Vi skal komme nærmere inn på alle disse aktivitetene og presentere relevante data i senere kapitler som omhandler stasjonens faste oppgaver.

Til toppen   Til startsiden

 

 

 

MISJE REDERI   MS "POLARFRONT" L.D.W.R

Gudmor Inga Misje gratuleres av Torgils Vestbøstad ved dåpen  i Bergen 14 desember 1976.Kaptein Evald Osnes, Svein Olsen og Kjell Misje. Kjell Misje ble senere fører av skipet.Siden 1961 har rederiet "Misje Rederi AS", den gangen "Kåre Misje & Co", drevet meteorologiske observasjoner med offshorerelaterte fartøyer i samarbeid med Meteorologiske Institutt.
Departementet tok beslutning om å trekke ut "Polarfront II" fra tjeneste i 1. januar 1977, og utlyste anbud på et nytt værskip som skulle overta fra denne dato. Rederiet signerte en 10 - års avtale med Staten ved Værskipsutvalget om leie av værskip i den 24.juni 1975. Byggetegn
ingene ble utarbeidet ved skipskonsulentfirmaet Vik & Sandvik på Fitjar, og skroget kontrahert ved Mandal Slip. Siden ble skroget slept til Wichmann på Rubbestadneset for innsetting av en maskin på 1500 BHK.

Dåpen foregikk i Bergen 14.desember 1976 med rederens kone Inga Misje som gudmor. Skipet fikk navnet "Polarfront". Det var utført nøye studier av skrogform og sjøegenskaper for endelige tegninger forelå, og skrogets lengde ble bestemt av bølgeprofilene i Norskehavet. Intet skulle overlates til tilfeldigheter med tanke på den harde tjenesten skipet skulle inn i. Således fikk fartøyet en lengde på 54,28 m og en bredde på 10,00m.

 

 

 

Dagens ledelse ved redikontoret Bergen. Fra venstre: Direktør Nils Magne Fereide; mannskapssjef Petter Fosse; Kåre Misje; maritim inspektør Børge Misje og teknisk sjef Roald Misje.Skroget under bygging ved Mandal Slipp.Den 3.januar 1977 kaster "Polarfront" loss i Bergen og kurser mot stasjon "M". Foruten mannskapet på 16sjømenn, er det også med 4 meteorologer. Kaptein Evald Osnes står på broen. Ved Feie møter de storm, og må gjøre en deviasjon til Kristiansund for overhaling av utstyr som lider av barnesykdommer. Her ligger de noen dager før kursen igjen settes mot "M" for avløsning av "Cumulus".

Årsskiftet 1981/1982 trekkes "Cumulus" ut av tjenesten. Den gamle traveren blir for dyr i drift, og "Polarfront" skal betjene stasjonen alene. For å kunne opprettholde kontinuitet av skipets oppgaver på stasjonen, må fartøyets driftsdøgn økes. Det blir satt 12 mann på 2 skift, med 28 døgn om bord og 28 døgn i land. Kristiansund blir base for mannskapsskifte og supplering av bunkers, proviant og andre nødvendigheter. Den rivende utviklingen de påfølgende år, av utstyr til kommunikasjon  med land og  bruk av datateknikk gjør skipets eget mannskap i stand til å foreta de oppgavene skipet er pålagt og besetningen reduseres gradvis i takt med at stadig mer moderne utstyr blir montert om bord.

Etter fire
år med meteorologer til å ha ansvar over hovedoppgavene, tar mannskapet over. I dag seiler skipet med 7 manns besetning. Det er en kraftig reduksjon fra de første værskipene som seilte med 48 mann. Mengden av data som samles inn har derimot ikke blitt redusert. Tvert imot har innsamlingen av data i atmosfæren og i havet bare økt, og døgnet rundt sendes vital informasjon via satellitt til relevante forskningsmiljøer som bruker dem i sin søken etter årsaker og endringer av disse miljøene vi og hele planetens livsformer er så avhengige av.

Til toppen   Til startsiden