DEN DAGLIGE DRIFTEN      Til startsiden

 

Mannskapet på lagII under jubileet av rederiets 50-årsdag i bergen 2006. Foran fra v.  Leif Rangøy, Jan Erik Taule, Sverre Strømmen,  Odd Mikkelsen. Bak fra v. Inge Eriksen, Bjarne Solberg,  Geir Naustdal og Pål Haug Misje. Sistnevnte var med som ekstrahjelp under oppholdet i Bergen.På de foregående sider har vi satt oss inn i noe historikk og de offisielle oppgavene som utføres. På denne siden vil vi presentere oss selv, og beskrive litt av livet om bord og de forskjellige plikter ved drift og vedlikehold av skipet, samt hva vi gjør på fritiden.
Først av alt kan en si at vi er en godt sammensveiset gjeng med 7 mann på hvert skift. Her er ingen gjennomtrekk av mannskap og den som finner seg til rette i dette litt spesielle livet på havet, står lenge om bord. Som regel blir en til oppnådd pensjonsalder eller at sykdommen tar en. Således har enkelte stått trofast og skjøttet sitt arbeid i 25 - 27 år. Det er mange år det påTidligere kaptein Børge Misje. Nå ansatt på rederikontoret som maritim inspektør ett og samme fartøy. Bemanningen av hvert skift består av kaptein, overstyrmann, maskinsjef, maskinassistent, to radiosondeoperatører/matroser og til sist men ikke minst en viktig stilling for trivselen - nemlig kokken. Forruten sistnevnte som går dagmann (12 timer), går alle mann 6 timers vakter. 6 timer på vakt, 6 timer fri - hvert døgn til turen etter 28 døgn er avsluttet. så er det fri 28 dager til en ny tørn står for tur.

Kaptein Børge Misje som var om bord i "Polarfront" i perioden desember 1989 til januar 2005, har forfattet et foredrag om livet på stasjon "Mike". Et lite utdrag er gjengitt her.:

"
Kva er det så som får ein mann til å reisa ut på eit aude hav. Ein tur midtvinters, midt mellom Noreg og Island er sanneleg ikkje noka dans på roser. Etter nokre turar, veit ein godt kva ein går til. Lange kjedelige vakter, slingring --- som kan gå på humøret laus somme gonger, eit liv i isolasjon,….langt borte frå heim og kjære. Hyra er sjølvsagt god å ha, men lønn det får ein også i andre yrke! ….Eg trur at ein får eit slags personleg forhold til ei skute som ein har vore om bord på ei stund. Då er det ikkje berre båten….. Ein vert ikkje glad i eit skrog med finmåla stålplater, eller kva?.. Nei, det er heilheten i skipet ein vert glad i. Det å kunna omgåast sine skipskameratar, gjera skipet til ein trygg stad å vera saman, eta gode måltid, leggja seg trøytt i køya etter ei vakt, for så å vakna oppatt til nye økter med glede og pågangsmot. Kort sagt, gjera ein innsats! Når samarbeidet mellom kaptein og mannskap er godt, vert dagane mykje lettare å bera."

 

 

 

Hvert 28 døgn ca kl 0700 lokal tid, blir Ålesund Havnevakt kalt opp på VHF Ch.12 av "Polarfront" som melder sin ankomst. Kl 0800 legger fartøyet til ved Storneskaia med b.b side til kai. 6 hektiske timer står for døren.

Underveis i liten stormKarene som kom inn fra havet vagger rundt med skrevende ben og begynner å ta ombord bunkers, ferskvann, proviant og stores for et nytt tokt. Slingring og stamping sitter fremdeles i kroppen. Det går noen dager på land før det gir seg helt.
Landkrabber fra Meteorologisk Institutt og fra Havforskningen entrer skuta for å korrigere og rette eventuelle feil i sine systemer. Post og data fra toktet leveres til skipshandleren som alltid står klar på kaia ved ankomst.
Ved 0930 tiden kommer nytt friskt mannskap om bord. De som skal hjem drar med bil til Vigra kl 1010. Det skal bli godt med en hvil nå.
Tidlig ettermiddag er fartøyet klar igjen for et nytt tokt, tar farvel med landkrabbene og havnen og setter kursen mot stasjon "M", 244 n.m. borte. I moderat vær tar turen ca 27 timer, og når været er som verst får en ta den tid en trenger. Ut skal vi - uansett vær. Det er ikke fritt for at ukene i land har gjort noe med enkelte. Det blir å mate krabbene om været er slik, men en tar seg fort inn igjen.

På turen ut sendes de vanlige synoper fra brua, og en ballong stiger til værs hver sjette time fra radiosondefolket. Vel ute på stasjonen stoppes hovedmaskinen om været er lagelig, rutinene er begynt. En drifter for vind og strøm til ca 20 n.m. av posisjonen før en igjen går opp mot punktet som er avsatt i kartet, eller en må ligge å bakke for dårlig vær. "Polarfront" er en god sjøbåt, en venter gjerne til vindstyrken har nådd sterk kuling til liten storm med sjø på 4,5 - 5 meter for en legger seg på. Til tider kan nok kokken komme og snakke til folka på brua med store bokstaver om det blir vel mye slingring før en starter opp. Da er det bare å vekke hestene til live og snu baugen opp i vinden.

 

 

På verksted i Måløy. Tv. Inn mellom støttene på slippvognen. Th. På tørt land. Roret er demontert.Et fartøy krever mye vedlikehold og ettersyn for å opprettholde en sikkerhet drift.
I tidligere tider var det gjerne 3 ganger så mange besetningsmedlemmer som nå til å ta seg av de daglige forefallende oppgaver for å oppnå dette, og kravene og arbeidsmengde er ikke blitt redusert i samsvar med nedbemanningen. De samme arbeidsoppgaver skal utføres og for et fartøy som ligger her på "Mike" hele året, midt i banen for lavtrykkene som feier inn fra Atlanterhavet sier det seg selv at det blir en kort og hektisk sesong for utvendig vedlikehold.

Skuteside blir mønjet og malt under verkstedsopphold som foretas en gang i året, men alt annet malerarbeid blir gjort i sjøen.

Verkstedsoppholdet blir lagt til første uken i september hvor fartøyet går til Måløy for overhaling. Her blir det hektisk aktivitet fra skipet slippes mandag morgen og til fredag
da alt skal være klart til å bli satt på vanne igjen.

Fartøyet blir rengjort både over og under vannlinjen, skutesider blir helmalt, og skutebunn primet og innsatt med nytt bunnstoff. Overbordventiler, ror og propell blir kontrollert og mye annet som bare kan utføres når en står på land.
Klasseselskapet kommer om bord og sjekker at fartøyet sine sertifikater er i orden og alt sikkerhetsutstyr blir ettersett og fornyet etter behov. Det er gjort grundige forberedelser av alle ting som skal utbedres på forhånd, slik at oppholdet blir kort og effektivt. Det koster å ha et fartøy på verksted.
 

 

Helt stille som her er det sjelden. Da kan en benytte muligheten å få en livbåt på sjøen og gjøre rengjøring av groe i vannlinjen.

   Ungdommene tar en pause i arbeid, og siden en kald dukkert. Fra venstre ser vi øverst Martin Misje, Alexsander Misje og Fredrik Wisløw. Nærmest maskinist Sverre Strømmen og på livbåten radiosondopperatør Geir Naustdal i full sving med hvitmaling.
Områdene her vi ligger er kjent for mye tåke og fuktighet vår og sommer, så det blir å gi akt på dager hvor luftfuktigheten er såpass moderat at maling kan utføres.
Høst og vintermåneden skal en ikke engang tenke på å utføre slikt arbeid. Guttene har lang erfaring i å vurdere når forholdene er gunstige, og bruker tiden effektivt når godværet setter inn for en stakket stund. Ingen kan minnes at den årlige overhalingen ikke er blitt utført i den korte tiden en har til rådighet her ute på stasjonen.
Vintermånedene er harde her ute, så det er viktig at vårens og sommerens opprustning har blitt skikkelig utført, for det er ingen muligheter til utvendige aktiviteter som maling i disse månedene. Bare nødvendig forefallende utvendig arbeid blir gjort. Det er risikabelt å bevege seg på dekk når stormen tar tak. Det er nok å ta seg til innvendig også. Alltid småreparasjoner av forskjellig slag, og hver onsdag og lørdag er det bakstørn - lugarer, oppholdsrom og korridorer får en omgang med vaskekluten. I en av sommermånedene kommer det år om annet ungdommer om bord for å ta del i vedlikeholdet. Hyggelig er det, men som ungdommer flest kan de nok overraske oss "gamlinger" med forskjellige påfunn, og det er ikke fritt for at de til tider kan snu opp ned på den vanlige freden som rår her ute.

 

Maskinsjef Leif Rangøy i gassrommet ved fylling av en værballong.Sverre Strømmen overhaler en kjølevannspumpe.Det er rent og pent i maskinrommet og det skinner i blankpusset messing.
Maskinfolka har sine daglige rutiner og sørger for at hovedmaskin, hjelpemotorer med generatorer og andre viktige komponenter er i best mulig stand. Det gjelder å ha gode rutiner med ettersyn, slik at ikke får noen overraskelser, men tar problemene før de kommer så langt at en må ha verksted i land for å ordne opp.
Det har ikke vært behov for å avbryte et tokt for å gå til lands grunnet dårlig ettersyn. Maskinrommet holdes rent og pent og det skinner i blankpusset messing. Det er alltid nok av ting å ta seg til for å ha kontroll. Implementering av vedlikeholdssystemet TM-Master har vært til god nytte og hjelp for å kunne følge skikkelige rutiner ved ettersyn og forebyggende kontroller.

 

Kokk Inge Eriksen bakker opp med saltkjøtt og flesk.

Gamlekokken Nils Krossøy som var om bord i nesten 25 år før han gikk i land ved oppnådd pensjonsalde. En flink kar med en lun og fin humor.

I byssa er det kokken som rår grunnen alene. Han er også den eneste av mannskapet som går dagmann. I Ålesund sjekker kokken om all proviant som er bestilt er kommet om bord i henhold til bestillingslisten.
Varene blir lagt i tørrproviant, kjølerom eller frys. Å lage mat når skuta stamper og slingrer må jo være en pest og en plage for alle som holder på med det. Kopper og kar må stemples skikkelig for at ikke maten skal flyte utover dørken.
Om vintermånedene er denne jobben ikke lett når stormen og kuling setter inn dag etter dag og uke etter uke.. Likevel blir det mat hver dag, i storm som i stille og det blir ikke lettvinte løsninger selv om en av og til har følelsen av at en går på skottet. Maten som blir servert holder høy standard med varme retter til hvert måltid.
En kan kanskje bli noe bortskjemt med en anelse dårlig samvittighet når en kommer hjem og skal supplere innholdet i kjøleskapet fra tid til annen. Kostholdet er en vesentlig del for trivsel om bord og en merker fort stemningen om ikke mannen i byssa ligger sin sjel og kompetanse i et slikt viktig departement. Det skip som har en dyktig kokk - er et heldig
skip. 

 

2 røykdykkere er gjort klar for innsats. Samtlige av mannskapet skal være i stand til å starte brannpumpen. Her Inge Eriksen og Bjarne Solberg Mannskapet samlet for debrifing etter øvelse. Fra v. Inge Eriksen, Leif Rangøy,Bjarne Solberg, Geir Naustdal, Odd Mikkelsen og Sverre Strømmen.
Overstyrmann Bjarne Solberg leder an i en brannøvelse hvor både teori og praktisk bekjempelse av forskjellige branner er på dagsorden. Det er viktig å kunne kjenne til og bruke utstyret. Disse øvelsene blir holdt med faste intervaller, og etter at an praktisk øvelse er avhold, samles hele mannskapet for debrifing.


 

 

"Polarfront" blir tatt under slep av kystvaktskipet "Tromsø"  Ikke rart ar roret fikk proplemer med denne vasen.
Det ligger mye rart og flyter i  vannspeilet på sjøen som er til fare for skipstrafikken. Dette fikk "Polarfront" erfare da vi natt til 19 september 2004 fikk en garnvase og tauverk rundt propellen. Det ble bedt om hjelp fra kystvakten som akkurat da hadde et annet oppdrag. I en uke lå vi som bytte for vær og vind før vi til slutt fikk assistanse fra K/V "Tromsø" om morgenen 26 september. Da var avstanden opp til stasjonen 65 n.m.  "Polarfront" ble tatt under slep og tauet inn i smult farvann til Tomrefjorden hvor en dykker fra K/V "Tromsø" gikk ned og fikk fjernet djevelskapen. Så bar det rett til havs og hjem til "Mike".

 

R/O-opperatør Magnar Harald Misje går i land i Ålesund i 2003 etter 20 års tjeneste på "Polarfront". Her gratulert av tidligere kaptein Børge Misje.

Det er ikke ofte det blir skiftet folk her om bord. De aller fleste står lenge, men det er ikke for sjøfolk som ønsker å komme seg litt rundt om i verden dette livet er laget for. Her ute ser en ikke annet enn hav, fugl, hval og noen ganger ett og annet fartøy som passerer.
En bør trives med å bare være om bord og gjøre sin jobb. Å være en del av et team som har lagt sin beste ungdom bak seg og som setter pris på en roligere tilværelse på dette spesielle fartøyet med sine spesielle oppgaver.
En må kunne takle uker med storm og uvær. Tåle å bli mørbanket av "Rasmus" innimellom og ta det hele med en god porsjon galgenhumor om tingene skulle bli for ensformig og trassig.
Et tokt har alle elementer av det som rører seg i oss alle som individer, enten en befinner seg på sjø eller land. Kanskje lengter vi etter og savner våre kjære mer enn dem som ser dem hver dag, men det kan også være godt for forholdet dette savnet og denne lengselen.

Vi har TV og følger med på dagsaktuelle politiske debatter. Vi har bøker og litteratur av ymse slag, og vi har et godt samhold oss imellom.
Det å kunne ta seg av hverandre om noen har det vanskelig og tungt, har høy prioritet, på samme måte som det er viktig å slå ned på urett om noen skulle finne på noe slikt mot en annen. Alle har vi et ansvar ovenfor hverandre og det synes å fungere godt her på "Polarfront".                                                                                                         
Det er ikke for ingenting at de som finner seg til rette i denne litt spesielle farten står lenge om bord. Så kan det også være litt vemodig for oss som blir igjen når en god venn faller for aldersgrensen eller av annen årsak må si takk og farvel til fordel for et liv i land. Slik er det nok på de fleste andre arbeidsplasser også, men bare dem som har levd sammen så nært 6 mnd av året i 20 til 25 år, vet hvor spesielt det kan være.

 

                                                                                                                                                 

                                                                                                                                                                              Steinvenderen takker for gjestfritt opphold og drar videre.

Bildet viser tv. en Storspove som går inn for landing. Øverst th. en Storjo i flukt og nederst th. den elegante Havsula.

Når varme sønnavinder kommer om våren, bringer den ikke bare varme milde vinder, men også trekkfugler av mange slag. Det finnes arter i strømmen av fugler som en aldri skulle tro fantes her, men kanskje har enkelte av dem har navigert feil? Et faktum er det at mange lander om bord. Det samme skjer om høsten når trekket går mot sydligere breddegrader. Sliten og trett kryper de sammen, utslitt etter en lang ferd på vingene. Noen kommer til krefter, andre blir liggende igjen her ute, selv om vi prøver å verne om dem så godt vi kan ved å gi dem mat og vann.

Den fuglen vi har her ute hele året, liggende i store flokker rundt fartøyet er Krykkja. Vi forundres ofte over hva den kan finne av mat her ute i vintermånedene, for selv om den er en dyktig flyger, kan den knapt nok dykke under vann for å finne føde der. Havsula er også blitt en hyppig gjest her ute. Tidligere var den knapt nok å se i høst og vintermånedene, men i de senere årene kommer den i store flokker hele året. Kanskje følger den silda, som nå har fått et kraftig oppsving siden den nesten ble utryddet på 60 - tallet. Av rovfugler som er observert her ute kan nevnes falk og ugle. Rovfuglene har et lett bytte i de utslitte trekkfuglene som lander på dekk. Vi ser spor etter opprevne kadavre og fjær alle veier, men slik er naturen.

En Steinvender har landet våt og kald, springer over akterdekket for å finne ly før den senere på dagen blir servert mat og vann.

Bjarne Solberg tar seg av en rolig pasient.

Låvesvalen tar en pust i bakken og lytter til musikk.

Overstyrmann Bjarne Solberg har på bildet tv. viser barmhjertighet over en Krykkje som har fått noe tauverk rundt foten.
På bildet over, sitter en låvesvale og samler krefter for sin videre ferd. Svalene kommer gjerne inn i innredningen ved solnedgang. På brua satt det en natt ni svaler tett sammen. De kommer i grupper, hviler en dag eller to, før de flyr videre til sine destinasjoner.

 

Redningsmann på vei ned for å hente pasientPasienten i svevet for transport til land.
Det kan være problematisk å bli syk hundrevis av mil fra land. Småskader, småinfeksjoner og lettere sykdomstilfeller behandler vi selv eller i samråd med "Medico", hvor en over radio har kontakt med lege for råd og veiledning. Bare i ytterst få tilfeller er det nødvendig å få en pasient til behandling i land så fort som mulig. I de tilfellene det skjer, etablerer en kontakt med oljefeltet Heidrun 136 n.m. unna, går mot installasjonen og får om mulig helikopterassistanse derfra.

 

Til toppen    Til startsiden